Hadde det ikke vært for de første fem og de siste ti minuttene av førsteomgang så hadde det faktisk vært bedre enn OK. Det var ikke spilt mer enn 7-8 minutter da gjestene tok ledelsen på et skudd fra 16-17 meter med tre Trøgstinger rundt seg- ingen med evne til å blokkere skuddet.

Etter dette reiste vi oss ganske så kraftig, fikk laget opp i banen og begynte å skape noe fremover. Etter et kvarter utlikna Eivind Skughei med en velplassert avslutning fra 16 meter og kun få minutter senere kjempet Lars Jacobsen til seg ballen fra Rygges midtstopper og fikk servert ballen videre på sølvfat til Anders Krokeide som satte 2-1 enkelt forbi keeper.

Scoringsrusen hang i en stund og så lenge vi klarte å holde spillet på gjestene banehalvdel så hadde vi full kontroll med dertilhørende småfarligheter. For første gang på flere kamper fikk vi også begge backene våre frem i angrep og dette er utvilsomt noe som vi må få til oftere. Mot pause klarte vi ikke det og raske vinger fikk så smått begynne å teste våre bakre rekkers svakheter. Ledelsen holdt til pause i motsetning til kroppene til noen av gutta. Det ble gjort tre bytter i hvilen og da vi gikk på banen til andreomgang var det som noen hadde dratt ned rullegardina- uten at de tre byttene skulle ha hatt en så tydelig påvirkning på resten av laget.

2-1 ble til 2-3 etter et dribleraid og en corner- begge måla kunne lett vært unngått med mer disiplin og guts. Enda var det en halvtime igjen av matchen etter dette, en halvtime med så mange personlige feil at man ikke skulle tro gutta hadde spilt fotball sammen før. Humøret blant våre ble også merkbart dårligere og moralen falt rett og slett til et bunnivå. Selv om vi hadde god tid til å ta tilbake initiativet i kampen ble det med enkeltmannsforsøk, et par halvsjanser på dødball, et tverrliggerskudd fra Lars Erik og en avslutning utenfor fra Kroken. 2-4 ble kontra inn på overtid men da kunne det se ut som vi allerede hadde gitt opp.

Vi trenger en opptur. At det å lede til pause på hjemmebane ikke gir grunn nok i seg selv til å kjempe ekstra er urovekkende, og når man flere ganger på rad mister ledelsen så får man denne "ikke nå igjen" tankegangen som går utover både spill, humør og moral. Det gjenstår 3 kamper før sommerferien og alle er mulige å vinne- men da må det skjerpes.